Historie

Historie

 

Brødrene Iver (1857) og Peder (1860) Torkildsen var sønner av Torkild Iversen som forpaktet sorenskrivergården Vatn i Åsen. Iver begynte med husorgelbygging som vintersyssel i andre halvdel av 1870-åra. Etter en vinter på verkstedet til J. C. Isachsen i Levanger, etablerte han ca. 1881-2 firmaet sammen med Peder, under navnet: Instrumentmager Iver Torkildsen.

 

Iver hadde studiereiser til Tyskland og Sverige, mens Peder hadde et opphold (1886) i USA hvor han lærte å kjenne "det amerikanske system" - sugluftharmonium.

 

De første instrumenta ble kalt "Fysharmonika" og var med trykkluft. Firmaet var en av de første her i landet som begynte med sugluft, og disse ble solgt under navnet harmonium.

 

Iver døde i 1890, og Peder videreførte virksomheten under navnet Brødrene Torkildsen.

 

Det første pipeorgelet kom allerede i 1888 til Åsen kirke. De to neste først i 1900 -1901 - alle med mekaniske sleidevindlader. Det første pneumatiske orgelet kom i 1904 til den nye Åsen kirke (den gamle brant.) Fram til 1914 var det bygd hele 1800 harmonium, men pipeorgelbyggingen tok gradvis over fram til 1920 da Peder døde.

 

Eldste sønn Ivar var da 24 år, og han videreførte firmaet sammen med sine yngre brødre Arne, Torleif og Karl. Ivar og Arne hadde teknisk utdannelse - "mellomteknikkeren", og Ivar reiste til Tyskland på et studieopphold som endte med tysk mesterbrev i 1922.

 

Karl hadde et praksisopphold i Danmark.

 

Arne reiste etter hvert til Sverige, og ble "inngiftet" i orgelbyggerfirmaet Åkermann & Lund - et firma han senere ble disponent for til pensjonsalderen.

 

Ivar og Karl var ledere av firmaet fram til 1972 da 3. generasjon tok over.

 

I 1945, da Peders enke Ingeborg døde, ble firmaet omdannet til aksjeselskap.

 

2. generasjon var gjennom store tekniske og musikalske forandringer. De bygde pneumatiske orgler i senromantisk stil, men gradvis kan en spore orgelbevegelsens innflytelse. Det første orgelet med elektrisk traktur kom i 1939 til Klæbu, og Grefsen (1940), det til da største orgelet med 3 manualer og 30 stemmer hadde tilnærmet barokk disposisjon. I 1960 ble et lite mekanisk positiv bygd, og fra da av ble alle helt nye instrument bygd med mekaniske sleidelader og barokk disposisjon - i ettertid kalt neobarokkorgler. Kontakten med bror Arne i Sverige, var den viktigste kilden til fornyelse foruten bøker, tidsskrifter og det norske organistmiljøet.

 

3. generasjon brødrene Torkildsen, Ivars sønner Per Øyvind og Nils Harald, begynte i lære på slutten av 1950-tallet.

 

Utvikling siste 50 år:

 

2. generasjon Br. Torkildsen's største og beste mekaniske orgel ble laget til Værnes kirke i 1965. 1960 og -70-tallet var preget av stor konkurranse og økende bruk av innkjøpte orgeldeler og "mindreverdige" materialer som kryssfiner, spon- og møbel-plater.

 

Værnesorgelet var ikke preget av dette, mens noen instrumenter fram mot slutten av -70-tallet var preget av dette. Hederlige unntak var hvor orgelvennen og etter hvert firma-vennen Ole Rasmus Krag var involvert i prosjektene. Han var krevende på kvalitet på alle felt, og var spesielt opptatt av det funksjonelle både i teknikk og utseende. Han var mannen bak orgelet som ble gitt som en norsk gave til Coventry-katedralen i England, bygd i -66. Senere sto han bak et mindre orgel til Dikemark sykehus (1970) og til den nye Sinsen kirke i Oslo i 1973, som forøvrig er det eneste norske orgelet fra det 20. århundre som er presentert i The Nordic-Baltic organ book. (GOArt publikasjon, no. 11, 2003). Forut for dette orgelet gjennomførte N.H. Torkildsen en studietur til Danmark sammen med Krag. Neste studietur ble gjennomført i 1978 da vi hadde fått oppdraget til Stiklestad kirke (1980). Turen begynte med tre deltakere: Per Ø. og Nils H. Torkildsen, og den da ferske Jann-Magnar Fiskvik som hadde fått permisjon fra militærtjeneste. Sammen så vi på orgler i Sverige, Danmark og Nord-Tyskland før Per Ø. og Nils H. reiste inn i DDR for å se historiske instrument av Wagner og Silbermann. (Soldaten fikk ikke innreisetilatelse.) Nils H. besøkte videre kolleger og nye orgler i Sør-Tyskland og Østerrike før turen ble avsluttet med kongressen til den internasjonale orgelbyggerforening (ISO) i Amsterdam.

Stiklestad hadde også valgt en dyktig konsulent, Bjørn F. Boysen, som bl. annet

inspirerte oss til å bygge en "gammeldags" luftforsyning med magasinbelg.

 

Norsk orgelbyggings generelle dårlige renommé og det faktum at importen av orgler

denne tiden gikk mere på kvalitet enn pris, fortalte oss at en kvalitetsheving var

nødvendig.

 

Vi hadde den filosofi at forandringer skulle skje skrittvis, Stiklestad betydde et lite

vendepunkt bort fra det moderne neobarokk-orgel til et mere historiserende konsept.

 

Kororgelet til Lademoen kirke (1985) ble det første med enarmet klaviatur - såkalt hengende traktur. Stifting av Forening for Norske Orgelbyggere (FNO) og foredrag av den svenske orgelkonsulenten Gustav Lewenhaupt (1986) inspirerte til fleksibel vindforsyning med kilebelg og kanaltremulant til Vinne kirke i 1987. Samarbeidet med den svenske orgelbyggeren Knut Kaliff om bygging av orgel til Mo i Rana (1989) betydde bl. a. at vi sluttet med metalldeler i trakturen og gikk tilbake til tre.

 

Den siste rest av moderne materialer som kryssfiner og fleksible sleidetettinger kom bort med Rennebu (1992) med heltre-vindlader dekket med skinn over og under. Fleksible tetningsringer av et skumstoff med lukkede porer ble forøvrig gjeninnført med det store orgelet til Grue kirke i 1998 (III/30)

 

Denne tilbakevending til teknikken fra før 1900 var likevel ingen slavisk kopi, da moderne - tørt - inneklima krever konstruksjoner som tåler fuktighetsvariasjoner i langt større grad enn forbildene. Før det romantiske prosjektet til Levanger i 2003 ble det innført tegning og prosjektering på data. Kråkstad i Ski (2001) var det første datategnede orgelet.

musikalsk

 

Det moderne neobarokkorgelet som også vi bygde var i teknisk henseende samlende for instrumentet - en måtte ha kortest mulig vei fra spillbord til vindlader - og orglene ble svært komprimerte. I musikalsk henseende var en klang "som tegnet de polyfone linjer i musikken" et ideal. Dette medførte en toleranse for ansatslyder som en i ettertid finner uakseptabel. "En klang med mange konsonanter" var en treffende kommentar. Denne måten å intonere på, var nok 3. generasjon Torkildsen's "fortjeneste". Til Røssvold i Rana (1968) intonerte Nils H. Torkildsen etter prinsipper lært i Tyskland, og kommentaren til den svært oppegående konsulenten om at: "etter min smak kunne det spyttet enda mere", var jo inspirasjon til å fortsette. Første virkelige motstand mot "uryddig" intonasjon kom med Boysen i Stiklestad (1980). 1980-åra betydde derfor en polering av "barokk-klangen" i en tid hvor det igjen var en gryende interesse for den romantiske orgelklang. Stilen ble på mange måter fullendet med det store orgelet til Søndre Slagen kirke i 1985 (III/33) hvor mensurer, lufttrykk og intonasjon var neobarokk selv om konsept og disposisjon var det første møtet med det synfoniske orgelet.

 

Et skritt bort fra neobarokken var orgelet til Vinne i Verdal (1 988) hvor pipemensurene ble markert videre mens styrketilpassing ble forsøkt med varierende labiebredder.

 

Særlig etter samarbeidet med Kaliff 1989 til Mo i Rana hvor stilidealet ble definert til svensk midten av 1800-tallet, kom den firmainterne diskusjon om veien videre.

 

Det ble norsk 1800-talls tradisjon med Albrechtsen og Jensen som ble erklært å skulle bli vårt forbilde. Første forsøk ble et 1-manuals-orgel til Hylestad i Setesdal (1991) hvor Jensens mensureringspraksis ble gjennomført. Litt tilfredsstillende var det likevel når konsulenten - Stein Johannes Kolnes - uttalte at hans syns det klang mere Branzæg enn Jensen. Den tekniske byggemåte med hengende traktur og kilebelg var jo mere et 1700 enn 1800-talls ideal, så ren "Jensenklang" var jo ikke å forvente.

 

Nils H. Torkildsen var firmaets musikalske hovedansvarlige gjennom denne perioden, men Jann-Magnar Fiskvik satte mere og mere sitt preg på resultatet - ikke minst etter Mo i Rana (1989) og hans utenlandsopphold i 1992. Hans første selvstendige intonasjonsoppdrag kom til øvingsorgelet til Norges Musikkhøgskole i 1993, og siden har vi vekslet på hovedansvaret med ca. hvert annet instrument. Siden Fiskvik bygde sin første tungestemme, en Trompet 8' til Malangen 1994, har han blitt firmaets ekspert på rørverk og et viktig salgsargument ovenfor potensielle kunder. Det er også årsaken til at resultatet av intonasjonen til de store orglene til Grue (1998) og Levanger (2003) i stor grad er et delt ansvar mellom de to intonatører.

 

Det romantiske eller symfoniske orgelideal var litt tilstede allerede 1985 i Søndre Slagen.

 

I Grue var det betydelig mere framtredende da mensureringspraksisen til franske Cavaille Coll til dels var retningsgivende. Rendyrket romantikk ble likevel først utført i Levanger. Dette orgelet ble til og med definert som et prosjekt: "Utvikling av orgel med henblikk på gjengivelse av repertoar fra romantikken - nytt orgel til Levanger kirke".

 

Oppgaven ble innledet med to studieturer - til Tyskland og Frankrike. Ladegast-orglene vi så i det østlige Tyskland var imponerende med tydelig slektskap til Silbermanns barokkorgler. Likevel ble franske Cavaille-Coll valgt som forbilde med sine markante klanggrupper: Principaler, fløyter - til dels overblåsende, strykestemmer og ikke minst rørverk. Turen til Frankrike ble kombinert med et "workshop" arrangert av ISO, hvor vi kunne lære om intonasjon av strykestemmer.

 

Br. Torkildsen Orgelbyggeri AS | Stasjonsvn. 8 | 7630 ÅSEN | Org.nr: 916 824 289 | Telefon: 74 05 62 17

Mobil: Jann-Magnar Fiskvik: 913 99 291 | Mobil: Nils G. Torkildsen: 977 40 984 | E-post: post@brtorkildsen.no

Alle rettigheter: Br. Torkildsen Orgelbyggeri AS